Fra 1. april til og med 20 august er det båndtvang over hele landet for alle hunder, selv på fjellet hvor det er snø og kanskje hverken mennesker eller dyr i mils omkrets.
Ordinær båndtvang er for å sikre at ikke hunder jager eller skader storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.
Dette sier loven om sikring av hunder
Hunder kan være løse når de:
Blir fulgt og kontrollert på aktsom måte, eller er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel. Husk atden som holder en hund i bånd skal være i stand til å ha kontroll med hunden, hvis de ikke blir ledsaget av noen som har slik kontroll.
Hundeholderen skal påse at hunden ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar dette. Har en hund dette for vane, skal den bli holdt i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel.
Hundeholderen skal vise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre slik kontakt mellom hund og barn som barnet eller voksne som følger barnet, ikke inviterer til, og for å forebygge at barn blir skremt. Om nødvendig skal hunden bli satt i bånd eller holdt tett inntil hundeholderen.
Kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet – og kan også gi forskrift om at hunder ikke har adgang til barnehager, skolegårder, kirkegårder eller grav- og urnelunder.
Din kommune kan ha egne lokale forskrifter
Reglene om båndtvang er fastsatt i hundeloven, men den enkelte kommune kan i tillegg gi egne forskrifter om båndtvang. Dette gjelder blant annet turstier og veier, skiløyper, idrettsanlegg og rasteplasser. Kommunen kan også gi forskrifter om hundehold av hensyn til alminnelig ro og orden og for å motvirke forsøpling.
Bjeffing er en del av hundens språk, og en naturlig uttrykksform for hunder.
Samtidig er det generelt en veldig lav terskel i samfunnet vårt for hundebjeffing, og mange eiere blir stresset når hunden bjeffer. Å begrense bjeffingen er i mange tilfeller praktisk å kunne, og da må du først forstå hvorfor hunden bjeffer.
Å kjefte på en hund som bjeffer har lite for seg.
Alle hunder bjeffer
Noen raser bjeffer mer enn andre (f.eks. raser som er avlet frem for å varsle, gjete, jakte), og det er naturligvis individuelle ulikheter også.
Vi kan ikke straffe en hund som uttrykker følelser (bjeffer)
Bjeffing kan gå oss på nervene, og for mye bjeffing kan være slitsomt å høre på.
Samtidig er det viktig å ha i minnet at bjeffing er en del av hundens språk – og den må få lov til å uttrykke seg.
Vi kan ikke straffe (kjefte på) en hund som uttrykker følelser enten det er redsel, glede, frustrasjon eller forventning. Jobb derfor heller med å forstå hvorfor hunden bjeffer – for først da kan du begynne å jobbe for at hunden skal bjeffe mindre.
Hunder bjeffer fordi…
De er redde
De er stresset
De forsvarer noe
Er glade og forventningsfulle
De varsler om noe
For å få noe(n) bort
De er frustrerte
De har lært at bjeffing virker (tillært bjeffing)
Hør etter hva hunden formidler, så kan konflikter unngås – og man kan komme ut av situasjonen før den oppstår.
Turid Rugaas har skrevet mange bøker, og boken hennes om bjeffing anbefales varmt – her er et bitte lite utdrag:
Målet er ikke å ta fra hunden det språket den naturlig har, men å få bjeffingen ned til et nivå og hyppighet som er naturlig, og ikke til plage for omgivelsene.
Kjefter du på hunden idet den gjør noe du ikke ønsker, så vil hunden antageligvis stoppe der og da, men det er mest på grunn av at den skvetter til. Selve adterden vil med stor sannsynlighet komme igjen senere på grunn av oppmerksomheten du har gitt til denne atferden. Med andre ord har hunden ikke lært det du ønsket, men kanskje noe helt annet.
Vi kan ikke forlange ro av en opphisset hund. Det lar seg ikke gjøre uten store bieffekter på grunn av nivået av stresshormoner i kroppen.
…det blir helt feil å straffe en hund for å bjeffe. I beste fall har den ingen hensikt, i verste fall kan det få store konsekvenser for hunden, og faktisk lære den å bli sint på eller redd for ting i stedet, eller bli flinkere til å bjeffe.
Kilde: «Bjeffing – språket som høres» av Turid Rugaas (Huldra Forlag, 2. utgave 2014)
Kanskje er det vi, som av en eller flere grunner, ikke har toleranse nok for hundebjeffing? Ta uansett bjeffingen på alvor – finn ut hvorfor din hund gjør som den gjør.
Denne hunden varsler om at noe nærmer seg – en naturlig adferd som vi naturligvis ikke kan straffe. Det vi imidlertid kan gjøre er å kommunisere til hunden at vi tar over ansvaret, ved å gå ut og mellom hunden og det den bjeffer på, og dermed redusere bjeffingen.
Notér når bjeffingen skjer – det er kanskje ikke så ille som du har inntrykk av?
Det kan kanskje virke som om hunden bjeffer mye, men gjør den egentlig det?
Lag et skjema der du noterer ned:
Når bjeffer hunden (klokkeslett og dato)?
Hvor skjer det (i gangen, bilen, hagen, på tur, osv.)?
Hvem/hva bjeffer den på (naboen i hagen, noen barn som gikk på veien, en katt vi passerte, når vi møter andre hunder på tur, osv.)?
Hvor lenge bjeffer den hver gang (notér ned antall sekunder/minutter hver gang den bjeffer)?
Det er kanskje ikke så mye som du trodde. Og kanskje har du lært mye om hunden din ved å finne ut hva hunden bjeffer på?
Ikke glem at hunder også bjeffer når de er stresset. Hvis det er grunnen til at hunden din bjeffer, så må du sørge for å redusere årsaken til stresset – eller kanskje har hunden din behov for at du fjerner hele årsaken?
Ulike typer lyder
Hunder piper, knurrer, uler og bjeffer. Hva betyr de ulike lydene?
Piping: ønsker å tilkalle hjelp, men kan også være for å få oppmerksomhet (pga.sult, må ut for å gjøre fra seg, mv.).
Knurring: et klart ønske om å få noe, eller noen, bort (en tydelig, men høflig beskjed – og kan være et forstadie til biting: «fjerner du deg ikke nå så må jeg kanskje bli enda tydeligere».
Uling: Ønsker innkalle/samle, tilkalle en make (hannhund med tispe i nærheten), eller tilkalle hjelp (hunder som står bundet kan ule for å få noen til å komme «kom og redd meg».
Bjeffing: veldig ofte tillært, fordi hunden får oppmerksomhet når de bjeffer – med andre ord: det «virker» å bjeffe.
Alle disse lydene er altså uttrykk for følelser hos hunden, og det må den få lov til å fortelle omgivelsene om. Det er urimelig å straffe noen for å være redd, eller glad.
En hund som er full av følelser er også stresset
En hund som er fylt av glede, forventning, redsel, stresset mv. er full av adrenalin, og når man er det så kjenner de fleste til at – ja – da er det nærmest umulig å stå stille.
Mange drar hunden inntil seg, eller reduserer bevegelsesrommet betydelig når hunden bjeffer. For å få utløp for adrenalinet som antagelig da pumper i kroppen kan hunden kanskje begynne å gjøre andre ting – som å bite/dra i båndet, grave i bakken, nappe i klærne til eier, bjeffe hysterisk, osv.
I stedet for å begynne å kjefte på hunden, trekke i båndet, eller gjøre andre ting som er med på å øke stresset for hunden, så vurdere å heller bare gå rolig videre. Ha fokus på å gjøre minst mulig som øker stressnivået til hunden.
Hvordan gå frem for å redusere bjeffing i ulike situasjoner
– Hunden bjeffer og er full av adrenalin inne når den skjønner dere skal ut:
Vær rolig for det påvirker som regel hunden, og ikke hal ut tiden før dere går! Legg frem ting i gangen som hunden kan bære rundt – å ha ting i munnen har en beroligende effekt og det er ikke enkelt å bjeffe mens man har noe i munnen.
– Hunden bjeffer når den har vært alene og du kommer hjem:
Har den vært lenge alene, så gå umiddelbart ut og la den få gjøre fra seg (en lengre tur kan dere gjøre litt senere). Ellers – si rolig hei og hils vennlig slik at hunden ser at du bryr deg om den. Fortsett så rolig med å henge av deg, pakke ut varer mv. og la hunden være med – gi hunden litt tid til å roe seg ned. Igjen kan du ha ting hunden får lov til å bære på liggende fremme – noen hunder roer seg veldig ned når de får bære ting. Når hunden har roet seg ned kan dere kose.
– Hunden bjeffer når det ringer på, og løper mot døren:
Ikke sprett opp og løp til døren, men ta det i rolig tempo. Still deg nærmest døren (foran hunden), og vent til hunden tar en liten pause i bjeffingen før du åpner døren. Åpne døren sakte, og stopp hver gang hunden bjeffer, snakk gjerne rolig med den som står utenfor døren gjennom sprekken. Når gjesten(e) kommer innenfor, så hold hunden noen skritt unna og instruere gjesten til å ikke gi hunden oppmerksomhet i det hele tatt når den bjeffer – eventuelt kan gjesten snu ryggen til hunden. Hvis det er flere i huset, så kan en av dere gjerne holde hunden i bånd i stuen, mens den andre åpner døren og tar i mot gjesten. Hold bare rolig i båndet, ikke snakk til hunden og ikke dra i båndet. Når alle har satt seg ned og hunden har roet seg helt ned – ja da kan du forsøke slippe hunden og la den i eget tempo få hilse på gjesten hvis den vil det. La hunden få snuse på gjesten uten at gjesten gir noen respons. Hvis hunden ikke roer seg ned, så fortsetter du bare med å holde rolig i båndet uten å gi hunden noen som helst form for oppmerksomhet. Hvis du gir hunden oppmerksomhet når den bjeffer, så forsterker du bjeffingen. Det gjelder all slags oppmerksomhet, dvs. kjefting, «nei», dra i båndet osv. Da lærer hunden at den får respons hvis den bjeffer, og vil fortsette å bjeffe fordi det virker.
Kanskje kan du henge opp en plakat på utsiden av døren, der det står at dere øver på at hunden skal være rolig når det ringer på, og at gjestene dermed må smøre seg med litt tålmodighet? Det kan også være lurt å instruere gjester på forhånd om hvordan dere vil at de skal oppføre seg mot hunden hvis den bjeffer når de ankommer – nemlig å ikke kommunisere til hunden overhodet FØR den er rolig.
– Hunden bjeffer i bilen:
Å kjøre bil betyr som regel at noe spennende skal skje, og det er derfor ikke uvanlig at hunden blir yr og forventningsfull i bilen. Hunden trenger derfor opplevelser med bilkjøring som ikke resulterer i noe, dvs. kjør gjerne mange korte turer med hunden hvor du stopper og går ut av bilen uten at hunden får være med ut. Gi gjerne hunden en kort og vennlig beskjed når du går ut, for eksempel «kommer snart», og gå så ut av hundens synsfelt en kort stund – før du går rolig inn i bilen igjen og kjører litt videre. Gjenta gjerne mange ganger. Hunden trenger å øke toleransen for bilkjøring gradvis, og små porsjoner kan være fornuftig. Særlig hvis du har en hund som blir veldig stresset av å kjøre bil.
– Hunden bjeffer når den treffer andre hunder:
Her er det viktig å huske på at å treffe andre hunder er det hunder liker aller best. Så det er ikke rart om hunder bjeffer når de ser andre hunder – det er gjerne en stor forventing her. Lar du alltid hunden leke når den treffer andre, så kan den bli opphisset fordi den vet det er dette som venter. Det motsatte blir også feil – å sjelden, eller aldri la hunden få hilse på andre hunder – dette er fryktelig frustrerende for alle hunder.
Kanskje blir hunden din veldig opphisset og bjeffer mye når du treffer andre hunder. Da må du finne ut hvorfor den gjør det. Er hunden din redd, stresset, opphisset, eller hva? Kanskje trenger hunden din trening i å møte andre?
Hunder trenger omgang med andre, men det er også nødvendig å øve på å være sammen på andre måter enn å leke. Alle hunder må øves opp til å være sosiale, og de trenger trening i å treffe andre hunder i mange ulike situasjoner. Gå gjerne tur sammen med én annen hund, hvor de går i bånd side om side. Dette er en veldig hyggelig og avslappende måte å være sammen på! Eller sitt sammen med hunden din og se på andre hunder litt på avstand.
Poenget er å få en sosial hund som ikke blir opphisset og bjeffer ved synet av andre hunder. For å få til det trenger hunden ulike typer opplevelser og erfaringer i omgang med andre hunder, ikke bare lek.
Vi overtok en gang en voksen hund som var veldig stresset, så stresset at den bjeffet og knurret på alle hunder den møtte. Den hadde ikke noen trening i å møte andre hunder, men hadde blitt løftet opp hver gang den begynte å bjeffe. Hunden lærte da raskt at andre hunder var farlige, og bjeffet bare enda mer. «Oppskriften» her for å få en trygg hund som kunne møte andre hunder på en rolig og vennlig måte, inneholder en stor porsjon tålmodighet – og sjenerøs tidshorisont. Fremgangsmåten kan være: 1) Oppsøk steder hvor det er få, eller helst kanskje ingen, andre hunder. Gå rolige turer med få forstyrrelser, og la hunden få positive opplevelser på tur uten stress av noe slag. En tur som er for lang kan også være stressende for en hund. 2) Gå tur sammen med én annen hund, hvor begge hundene går i bånd – side om side, i rolig tempo. Hvis du ikke kjenner noen med hund, så kan du forsøke å oppsøke et sted hvor hunder treffes (uten hunden din!) – se deg ut en hund du tenker kan passe i størrelse og lynne til din hund, og spørre eieren om denne kan tenke seg å gå noen turer sammen med dere. Å gå tur sammen med en annen hund er beroligende og trygt, og bygger selvtilit. 3) Gå tur hvor dere treffer noen få andre hunder, men ha god avstand til dem dere treffer. Ha så mye avstand til den andre hunden som hunden din trenger for å føle seg komfortabel. Kanskje innebærer det i starten at dere må krysse veien og gå på den andre siden? Husk å ikke stramme båndet, ikke trekke hunden inntil deg, ikke si noe – bare gå rolig. Stopp når hunden stopper, gi hunden din tid og rom. 4) Når hunden føler seg tryggere, og har fått det den behøver av øvelse til å føle seg komfortabel (igjen må du huske på å være tålmodig – dette kan ta lang tid hvis du har en veldig usikker eller stresset hund), kan dere begynne med å passere andre hunder på samme side av veien – og stoppe for å hilse på dem dere møter.
– Rasebetinget – noen hunderaser er avlet for å bjeffe/varsle:
Tenk over hvilken rase du kjøper. Hvis du har valgt en rase som er avlet frem for å varsle, eller vokte, så har hunden det i seg – og det blir urimelig å forvente at hunden ikke skal gjøre det som er naturlig for den.
Passere alltid andre i en bue!
En god vane er å alltid passere, eller nærme seg, andre i en bue – dvs. ikke gå rett mot noe. På hundespåk er dette høflig, ikke truende atferd.
På hundespråket er det provoserende å strene rett mot hverandre – og når vi går i bånd på tur langs et fortau så er det jo nesten utelukkende akkurat det vi gjør!
Gjør det gjerne til en vane å ALLTID nærme deg andre hunder i en liten (eller stor) bue – avhengig av din egen hunds behov, men se også an hunden du møter. Er det mye bjeffing involvert kan det tyde på høyt stressnivå, og buen bør kanskje være stor – så stor at hundene får den avstanden de trenger for å føle seg trygge. Og kanskje avstanden må være så stor at de ikke møtes i det hele tatt?
Hunder lærer ved assosiasjon
Hunder lærer raskt, og de lærer ved assosiasjon. Ubevisst kan vi faktisk ved vår adferd «lære» hunden at å bjeffe virker. Får hunden oppmerksomhet når den bjeffer (det spiller ingen rolle om det er positiv eller negativ oppmerksomhet), så lærer hunden at det virker å bjeffe.
Mange hunder er redde for noe, og mest sannsynlig er det fordi de har en erfaring som har lært dem at det er farlig. Hvis for eksempel hunden får kjeft hver gang den går bort til et barn, så kan hunden sitte igjen med en opplevelse av at barn er noe negativt, og kanskje farlig. Dette kan resultere i at hunden etterhvert bjeffer eller knurrer mot barn, fordi den er blitt redd for dem.
Hunder har et vellutviklet følelsesliv, og må få lov til å gi uttrykk for følelsene sine.
Det å forstå hundens språk og lære om hundens adferd, kan være en god investering for både eier og hund.
Vaino, Dobermannen vi hadde mens jeg var liten, skuer utover og holder seg oppdatert på hva som rører seg i omgivelsene. Det er en naturlig adferd for denne rasen, som er avlet frem for å passe på.
Hunder trenger mye søvn. Den skal ha egen liggeplass som er behagelig, og der skal hunden få lov til å være i fred.
Hunder trenger å kunne flytte på seg
Hunden er ikke som oss – de ligger ikke rolig i sengen sin, men flytter seg rundt. Derfor må hunden ha litt boltreplass, dvs. den må kunne bevege seg litt rundt og ha mulighet til å legge seg ned flere steder.
Selve sengen trenger ikke være kjempedyr, men egnet for hund. Det vil si at liggeplassen må være så stor at hunden kan strekke seg helt ut på alle måter som er naturlig for en hund, og så må liggeplassen være tilpasset hunden slik at den har det behagelig.
Hunden trenger et sted hvor den vet den får være helt i fred for forstyrrelser. Hundens liggeplass/seng kan med hell være dette stedet.
La hunden få sove til den våkner av seg selv, og ellers få være fri for «besøk» når den er på liggeplassen sin.
Hundens liggeplass – dette sier Mattilsynet (Statens tilsyn for dyr)
Liggeplass/hundehus
Hunden skal ha tilgang på en bekvem, tørr, ren og trekkfri liggeplass med et mykt liggeunderlag som gir tilstrekkelig beskyttelse og komfort. Hvert enkelt individ skal ha tilgang til egen liggeplass.
Med liggeplass menes plassen der hunden legger seg ned for å hvile (seng, teppe, madrass el.lign.). Liggeplassen skal være stor nok til at hunden kan ligge i naturlig stilling og underlaget skal tilpasses hundens behov.
Underlag skal være tilstrekkelig tykt og godt nok polstret til at hunden ligger komfortabelt. Det er ikke nødvendig med en spesiell hundeseng, men for en tung hunderase vil f.eks. et tynt teppe ikke være tilstrekkelig.
Koselig å ligge her når hunden selv vil – men hunden må ha en egen egnet seng i tillegg!
Hunden har plass til å bevege seg, strekke seg helt ut – og sengen er lun og myk.
Hva sier loven om bur?
Mattilsynet stiller krav til størrelse på hundens bur:
Oppholdsrom/-sted og bruk av bur
«Området hvor hunden oppholder seg skal være minst så stort at hunden med god klaring kan stå oppreist, snu seg rundt, ligge i naturlig stilling, strekke seg, endre liggestilling og regulere temperaturen ved å legge seg ned på ulike steder. Det skal også være plass til vannskål. Dette vil for mange raser utelukke bruk av «standard kjøpebur». Bruk av lukkede bur legger store begrensninger på hundens bevegelsesmuligheter og er dermed ikke egnet som primæroppholdssted.
Hunden må gjerne ha tilgang til mindre bur i oppholdsrommet, men da må den ha anledning til selv å velge om den vil ligge inni buret eller utenfor. Det betyr at døren ikke skal være stengt.»
Hunder trenger å få røre seg om natten – lukket bur om natten er ikke egnet
En hund er polyfasisk, det vil si at de ikke sover gjennom hele natten slik som mennesket – men våkner opp flere ganger i løpet av natten. Da flytter de gjerne på seg, og dette må det tilrettelegges for.
Om natten må hunden:
kunne reise seg opp og stå helt oppreist
ha anledning til å strekke seg ut i hele sin lengde
ha mulighet til å spasere littegrann rundt
kunne legge seg ned flere steder, og i ulike stillinger
ha drikkevann lett tilgjengelig
Alt for lite bur – hunden kan ikke strekke seg ut, eller flytte på seg. (Hvis dette bare er ett av flere steder hunden kan legge seg, og døren står åpen hele tiden – så kan det jo hende at hunden frivillig bruker det innimellom.)
Dette buret er stort nok til at hunden kan stå oppreist og flytte på seg, og er fint egnet til bilkjøring – men ikke stort nok til å sove i når døren er lukket.
Jeg har lett på nettet, men ikke funnet bilde av bur med hund inni som illustrerer et som er stort nok til hunden som er inni (dvs. stort nok til å sove i).
Gå inn på Mattilsynets tilsynsveileder for hund – side 7 – for å forsikre deg om at du har bur som tilfredsstiller krav til egnethet – hvis du er avhengig av å ha hunden innelåst i bur om natten.
Del gjerne seng med din gode venn om natten hvis du trives med det – hunder er sosiale sovere
Valpen ligger gjerne tett inntil søsknene sine i en bylt, og hunder trenger nærhet til familien sin. Hunder er sosiale sovere. Dette innebærer at hunden får best søvn når den ikke sover alene. Dette har å gjøre med overlevelse å gjøre, og fordi det regulerer kroppsvarmen.
Når hunden er mye ute
I tilfeller der hunden tilbringer flere timer daglig utendørs må den ha mulighet for å søke ly for vær og vind i tett hundehus eller lignende.
Dersom huset også brukes om vinteren skal det være hevet opp fra bakken og konstruert slik at det gir hunden tilstrekkelig beskyttelse, slik at den ikke fryser.
Huset skal også være konstruert slik at det er lett å holde rent.
Til slutt – en opplevelse fra i fjor sommer…
Vi sitter og prater og hygger oss i det fine været. Det gjør ingen av hundene! De er bundet slik at de ikke når bort til hverandre, men ingen slapper av for det. De fire hundene er meget oppmerksomme på hverandre. Selv om alle hundene har truffet hverandre mange ganger før, så ble det å stå i bånd på denne måten – så nære hverandre – og uten et godt sted å legge seg ned – stressende for alle hundene. Vi burde ha gitt hundene mer avstand og mer plass.
Hunder kommuniserer mye med kroppsspråk. Mange hunder hopper opp på mennesker den gjerne vil hilse på.
Det er som regel hyggeligere å hilse på en hund som er rolig og ikke hopper.
Gode vaner i hverdagen
Gode manerer hos hunden er viktig, ellers kan hunden være til sjenanse både for for dem som hunden møter på sin vei – og eier. Det er veldig ok med en hund som ikke hopper opp for å hilse. Små barn kan velte overende når hunden hopper opp, og de er ikke mange som syntes det er stas å få skitne merker på klærne sine etter møkkete hundelabber. Mange er dessuten redd for hund, og misliker det når hunder de møter hopper på dem.
For å lære hunden god oppførsel trengs god kommunikasjon mellom hund og eier.
Fremgangsmåte for å avlære hunden med å hoppe opp på folk
Hvis hunden hopper opp på deg, så reis deg rolig opp og vend den ryggen. Det er ikke nødvendig å si noe som helst, bare bruk kroppsspråk. Hunder kommuniserer i all hovedsak med kroppen i omgang med andre hunder, og forstår godt når vi bruker kroppsspråk overfor dem. Det er uhøflig å vende et menneske som snakker til oss ryggen, og det er like uhøflig på «hundsk». Når du vender ryggen til hunden når den hopper på deg, så forteller du hunden at det er uhøflig å hoppe – og at du ikke vil snakke med den når den gjør det. Så snart den slutter å hoppe kan du snu deg vennlig mot den igjen (gjerne ned på huk for å komme den i møte) og hilse videre.
Vær tålmodig – kanskje må du gjenta «øvelsen» et stort antall ganger før hunden lærer at det ikke er ok å hoppe opp på folk. Men den vil lære det, når den skjønner at det å hoppe opp slutter å virke (den får ingen reaksjon når den gjør det, og dessuten blir den avvist). Derfor må man være helt konsekvent – reise seg opp og vende hunden ryggen hver bidige gang den hopper, for så å umiddelbart fortsette å hilse med en gang hunden går ned. Det blir som en liten dans:
«Hei, så hyggelig å se deg» – ned på huk for å hilse
«Nei jeg vil ikke snakke med deg når du hopper» – reise seg rolig opp uten å si et ord, heller ikke ansiktsuttrykk, og snu ryggen til
«Ja, nå vil jeg gjerne hilse videre på deg» – ned på huk igjen når hunden går ned for å snakke mer med hunden
«Nei, når du hopper så er jeg ikke interessert» – opp og vende ryggen til hvis hunden fortsetter å hoppe
Har du en stor hund, eller det kommer en stor hund mot deg når dere er ute og går, så ville jeg jobbet litt annerledes. Ta bort muligheten, dvs. gjør noe før hunden rekker å hoppe. Forsøk å snu siden til når hunden er på vei bort til deg, og bruk en flat hånd mot hunden – det kan fungere som et stoppsignal.
Gi ikke opp – for å få resultater så må du være tålmodig og konsekvent. Dette gjelder ALLE ting man ønsker å lære en hund.
Hvis den faller tilbake til gamle uvaner, så er det ikke fordi den er sta eller uoppdragen – men alltid fordi den ikke har lært øvelsen fullt og helt. Da må du rett og slett øve mer.
Det er helt naturlig for hunder å dra i båndet, og det er flere grunner til dette. En av grunnene er at hunder som regel har et raskere tempo enn mennesket, og det resulterer gjerne i at hunden trekker. Så når trekkingen først er utløst, blir trekkingen forsterket ved at eier beveger seg forover.
Hunden fortsetter altså å trekke fordi det virker!
(Obs! Forsikre likevel alltid at hunden ikke trekker fordi den har vondt noe sted.)
En ytterligere årsak som har vært foreslått som årsak til at hunder trekker i båndet til de nesten kveler seg selv, er noe som kalles en opposisjonsrefleks. I det samme som de føler presset mot halsen eller brystpartiet, lener de seg automatisk mot det. Når opposisjonsrefleksen forsterkes gjennom avl gir det hunder som huskyer og malamuter som virkelig nyter å trekke.»
Kilde: Kulturkollisjonen mellom hund og mennneske (The Culture Clash), av Jean Donaldson (Canis forlag, 2017)
Begynn å trene fra dag én
Hunder lærer raskt at det virker å trekke, så det er viktig å øve på antitrekking helt fra starten – og ikke vente til hunden har vennet seg til å trekke. Selvsagt er det mulig å øve også etter at hunden har vennet seg til å trekke, men det tar lengre tid.
Slik kan man lære hunden å gå tur uten å trekke i båndet
Kort oppsummert er oppskriften slik:
Hver eneste gang hunden strammer båndet – så stopp rolig opp slik at hunden ikke kommer videre fremover.
Når hunden slakker båndet går du rolig videre.
Oppskriften er enkel, men kan ta tid. Så vær tålmodig! Det har ingen hensikt å bruke munn/kjefte, nykke i båndet hvis man blir irritert osv. Vær rolig, og konsekvent. Hunder lærer fort at en adferd virker – så det er helt avgjørende at man ikke faller tilbake til gamle uvaner – men fortsetter helt til det gir ønsket resultat.
Hunder tenker og reagerer annerledes enn oss, og derfor kan konsekvensene bli helt annerledes….Hunder lærer at hvis den drar nok så kommer den dit den ønsker. Med ander ord: vi følger ikke etter når hunden drar! Vi stopper.
Kilde: Hva gjør jeg når hunden drar i båndet? av Turid Rugaas (Canis Forlag, 2008)
Hvis hunden faller tilbake til gamle uvaner, så er det fordi den likevel ikke har lært øvelsen – og ikke fordi den er egen, eller grinete. Løsningen er å trene mer – være tålmodig, konsekvent og vennlig.
Venn deg (og hunden) til at båndet alltid er slakt når dere går
Det er en god vane å alltid ha slakt bånd. Når man står stille, så ha båndet slakt da også. Båndet skal «smile» hele tiden.
Hunden har slakt bånd, og god bevegelsesfrihet – det er ingen drag i båndet.
Kanskje drar du ubevisst i båndet? Forsøk å være konsekvent. Og husk å ha med en stor mengde tålmodighet. Det vil gi resultater til slutt.
Lengde på båndet
Det er ikke enkelt å ha slakt bånd hvis båndet er for kort. Er båndet under to meter så vil det sannsynligvis være stramt hele tiden – og hunden får aldri følelsen av at båndet ikke strammer. Båndet bør derfor være minst 2.5 meter langt. Skal man gå litt lenger enn bare rundt kvartalet, så er min opplevelse at 4 meter er en hensiktsmessig lengde.
Skal man gå spor i naturen er det praktisk med et langt bånd som glir gjennom buskas uten å sette seg fast – en såkalt langline på 10 meter.
Gi hunden plass (ikke trekk hunden inn til deg)
Hunder trenger litt bevegelsesrom. Trekker man hunden inntil seg når man går tur, og kanskje særlig når man møter noe (eller noen) man ikke vil hunden skal hilse på, så blir hunden låst i situasjonen – den blir fratatt muligheten til å bevege seg. Dette kan faktisk gjøre huden nervøs, eller urolig.
Hunder trenger littegrann bevegelsesrom. Ha båndet slakt, selv når den går ved siden av deg.
Her er hunden nære eier, men båndet er slakt (det «smiler») og hunden har bevegelsesrom.
Flexiline – en latent filetkniv
En flexiline vil alltid gi et drag i båndet når det ikke er i låst posisjon.
Det har skjedd mange ulykker ved bruk av flexiline. Når den runde tynne snoren er stram, blir den meget skarp. Jeg har sett folk få brennmerker og sår på bena, etter å ha blitt viklet inn i et flexibånd. Det har også hendt at flexiline har gjort stygg skade, og nærmest skåret av hud på lik linje med en filetkniv – både på hund og menneske. Jeg er derfor ikke tilhenger av å bruke flexiline.
Skal man likevel bruke Flexiline, så bruk det sammen med sele, ikke halsbånd. Ved bråstopp kan halsbånd og flexiline gi nakkeslengskade, mens selen er anatomisk og ikke vil kunne gi nakkeskade på den måten.
Selv om det er rått, vått eller kaldt ute, så trenger hunden å få komme ut. Hunder uten underull og lite pels må ha bekledning for å holde seg varm. Sørg for at passformen på bekledningen er behagelig – og funksjonell.
Les om rasen du har for å finne ut om din hund trenger klesbeskyttelse av noe slag.
Hvem trenger bekledning?
Raser med lite pels og dårlig med underull trenger bekledning. Dette gjelder uavhengig av rase og størrelse på hunden. Det er flere raser enn man kanskje skulle tro som trenger bekledning for å holde seg varm nok.
Eksempel på små raser som trenger klær: Malteser, Chihuahua, og Griffong Bruxellois.
Mellomstore og store hunder som trenger klær høst/vinter/vår (et lite utvalg): Dobermann, Whippet, Grand Danois, Beagle, og Dalmatiner.
Disse rasene greier seg fint uten klær
Det er mange raser som har tilstrekkelig med pels til å ikke fryse. Raser med mye pels og tykk underull trenger ingen bekledning.
Eksempler på raser som er godt rustet for både regn og kulde er: Norsk Elghund, Chow Chow, Kaukasisk Ovtcharka, Siberian Husky, Norsk Lundehund, Kooiker, Golden Retriever, Finsk Lapphund, Australian Shepherd, og Berner Sennen.
Hva slags bekledning trenger man?
Det fins mye bekledning til hund, og ikke alt er like funksjonelt. Og noe har dårlig kvalitet. Bekledning til hund er dyrt, så det kan lønne seg å være litt nøye med hva man ender opp med å handle.
Det er viktig at passformen er god, og at den passer til hunden. Klærne må ikke sitte for stramt, de må ikke være i veien, og de må være behagelige.
Det fins en mengde plagg på markedet, men som regel kommer man langt med:
en varm genser(ull)
et dekken som er vannavstøtende
et varmt plagg som holder kulden ute (og gjerne samtidig er vanntett, eller i hvertfall vannavvisende)
Små hunder blir lett skitne under buken, og klærne må kanskje vaskes ofte, derfor kan det være praktisk med et skift tilgjengelig – men dette kan man jo finne ut av etterhvert.
Prøv plagget på hunden før du kjøper
Det fins ingen standardstørrelse som automatisk passer en rase, så det kan lønne seg å la hunden prøve plagget før kjøp. Hvis hunden ikke kan være med til butikken for å prøve, så undersøk om butikken lar deg ta med plagget hjem for prøving.
Hunden vår likte ikke å prøve klær i butikken, men med tålmodighet og vennlighet (og noen godbiter) gikk det fint. For oss var det også en fordel å være i butikken når ingen andre kunder/hunder var tilstede – da var det mindre distraksjon og gikk både enklere og raskere.
Hunden trives kanskje ikke umiddelbart med å ha på klær, men den venner seg fint til det.
Her er vi på tur. Chico, en korthåret Chihuahua, blir nesten borte i frakken – men den veier lite, er varm og vanntett, og gir full bevegelsesfrihet.
Potene
Potene kan også trenge oppmerksomhet. Salt, sand, is og snø kan gi mye ubehag. Fett til å smøre potene med (potefett) er noe kliss, men kan være nødvendig for å beskytte potene. Lang pels innimellom potene kan forsiktig trimmes, for å hindre at det samler seg små baller av snø (eller is) inni potene.
Det fins mange ulike typer potesokker å få kjøpt. «Jegerens» selger figursydde potesokker (høyre, venstre, foran og bak), som er veldig bra – men dyre. Disse har god størrelse, dvs. de sitter godt, men er ikke vanntette. «Gresshoppa» er med skinn under, men er litt for korte og sitter ikke så godt på (må strammes ganske hardt for å få borrelåsen rundt når de er på). XXL Sport og Villmark selger en type «fjellsko» til hund, som har gummisåler med mønster i.
Merket «Gresshoppa» har god såle, men er litt vriene å få festet selv om borrelåsen ser lang ut.«Jegerens» potesokker har flott passform, men er ikke vanntette.
Vi prøvde flere typer på vår lille Chihuahua (ikke de tre ovennevnte), men alle falt av underveis. Det er ikke så lett å få sokker til å sitte på en så liten hund. Vi ga opp å finne sokker, og valgte heller å ikke være så lenge ute når det var kaldt. Når han sluttet å gå og stod og løftet på en av potene var han kald, så da snudde vi og gikk hjem. Eller kanskje gikk jeg, mens han satt inni jakken min (men det er ikke så mange raser man kan gjøre akkurat det med).
Når hunden er blitt våt
Alle hunder kan med hell tørkes når de er blitt våte, selv om det for mange er tilstrekkelig å tørke lett over med et håndkle. Valpen bør alltid tørkes godt, og husk å tørke buken. Noen raser tåler ekstra dårlig å bli våt, og trenger bli tørket helt inn til huden (f.eks. malteseren). Hårtørker kan brukes, men på lav varme – og unngå ansiktet.
Er hunden utsatt for salt, sand, gjørme o.lign. så kan dette irritere huden. Kanskje trenger din hund å få pelsen skyllet etter turen?
Hos hunder består bløtvevet i halsregionen av akkurat det samme som hos oss. Så da kan man jo selv teste ut hvor vondt det er å få press mot strupehodet, og oppover mot haken.
For mennesker vet man at én whiplash-skade kan medføre langtidssmerte og ubotelig skade.
Vær også oppmerksom på at hunden kan dra i båndet fordi den har smerter. Utelukk aldri at adferd skyldes smerte, eller sykdom.
Ved bruk av halsbånd skal det veldig lite til for å skade hunden
Det er lett å tenke at «hunden trekker nesten ikke, så jeg trenger ikke bruke sele» – eller at «halsbånd gjør ikke skade, hunden min trekker jo nesten aldri».
Faktum er at det skal så veldig lite til. Hvis hunden får øye på noe veldig spennende (et ekorn, eller en katt kanskje), så kan det være tilstrekkelig til at hunden løper ut og båndet strammes.
Derfor kan det være skadelig å bruke halsbånd – plager som kan oppstå
Hunders anatomi er veldig lik vår, og et halsbånd kan skade vitale organer i nakken og gi smerter og ubehag – akkurat som en nakkesleng for mennesker.
Noen plager som kan oppstå når halsbåndet strammes rundt halsen er:
Nakkeproblemer og hodepine: En av nervene i halsen styrer muskelen som går ned mot bryst og forben. Blir denne muskelen hard, kan det føre til nakkeproblemer og hodepine.
Hoste, spiseproblemer, stress: En annen nerve i halsen har med impulser til svelg, strupe, hjerte, magesekk, lunger, lever, bukspyttkjertel og tarmer. Når denne blir klemt kan det gi irritasjon i svelg, endret hjertefrekvens, økt allment stressnivå.
Synsutfordringer: Trykket i øynene øker ved trykk mot halsen. Dette kan føre til synsproblemer, og i ytterste konsekvens blindhet. Mest utsatt er hunder som allerede har synsproblemer, eller allerede øyeopererte individer.
Agressivitet: Hunden kan få surstoffmangel når blodårer i halsen blir klemt sammen. Dette kan føre til hodepine – som igjen kan føre til økt stressnivå. Dette kan gi utslag ved at hunden blir sliten, irritert, og i verste fall også aggressiv.
Halsbåndet presser på hals, og kan skade nerver og vitale organer – ref. ovenfor.
Ved bruk av sele er båndet festet i en krok på ryggen, og det blir overhodet ingen press på nakke, eller hals.
Hvordan finne riktig sele til hunden?
Ingen hunder er like, derfor er det ikke mulig å anbefale en sele til alle hunder. Imidlertid vil en sele med H-form eller Y-form være behagelig for alle hunder. Dette fordi disse har en rem mellom forbena, som hindrer selen i å gli opp mot halsen. H-selen har lengre halsstykke, og dermed sikrer man tilstrekkelig avstand mellom rem og albue.
Noen hunder har en anatomi som gjør at ingen av disse to typen sele passer (f.eks. hvis hunden har spiss brystkasse). Spør i butikken, og forsøk ulike typer sele. Jeg forhastet meg en gang, og kom hjem med en sele som satt for stramt og dermed gnagde bak albuene. Sele er dyrt, så det kan lønne seg å prøve ut sele helt til man er sikker på at selen virkelig passer godt til hunden.
En sele som sitter korrekt gir hunden god og fri bevegelighet, er behagelig – og gir ikke skader.Haquihana-selen har en god og funksjonell passform.
En hund vokser opp hos mor og søsken (de aller fleste gjør i hvert fall det) frem til de er et par måneder. I den tiden, som er kritisk når det gjelder sosial adferd, vil den gjensidige påvirkningen mellom søsknene og moren gi varige endringer i valpens hjerne – og lære valpen at den er […]
Glad Hund - hundetrener og blogger 