En hund vokser opp hos mor og søsken (de aller fleste gjør i hvert fall det) frem til de er et par måneder. I den tiden, som er kritisk når det gjelder sosial adferd, vil den gjensidige påvirkningen mellom søsknene og moren gi varige endringer i valpens hjerne – og lære valpen at den er en hund.

---

---

Man mente tidligere at hunden måtte læres å kjenne sin plass

For noen tiår siden var det en utbredt holdning hos mange at et hvert tegn på utagerende adferd skyldtes at hunden ønsket å dominere flokken (menneskefamilien) sin. For å hindre at hunden ikke dominerte oss, måtte man sørge for å vise at mennesket er sjefen ved å for eksempel:

• sørge for at mennesket alltid spiste mat før hunden, fordi sjefen får mat først
• aldri la hunden gå først ut gjennom utgangsdøren fordi lederen går først
• ikke la hunden vinne en drakamp om f.eks. en pinne – fordi lederen alltid vinner

Når vi er i nærheten av en hund har vi alltid et valg

Når det er en hund i nærheten kan vi velge å oppføre oss dempende og vennlig. Eller truende, og dermed fiendtlig i hundens øyne.

Hundene kommuniserer hele tiden, men vi mennesker får det ikke nødvendigvis med oss.

«Vi har alltid dette valget, og hva vi velger vil ha konsekvenser for vårt forhold til den hunden det gjelder. Viser du deg truende må konfliktløseren hunden prøve å dempe deg. Hvis det ikke går vil den prøve å skremme deg vekk. Hvorfor i alle dager skal vi opptre truende overfor en hund? Det fins ingen grunn til det, og ingen unnskyldning heller.»

Kilde: På talefot med hunden – de dempende signalene, av Turid Rugaas (Canis forlag, 2012)

Flokker er artsspesifikke

Flokkregler gjelder kommunikasjon mellom individer av samme rase. Flokker er artsspesifikke – de fleste dyr danner ikke flokk med andre arter. Hunden vil derfor ikke se på seg selv som medlem av vår menneskeflokk.

«Vi behøver ikke være alfa, dominant, eller flokkleder. Det eneste vi behøver, er å være den som tar ansvar ved å veilede hunden, og påvirke dens adferd gjennom sosialisering og trening, slik at den kan leve fredelig sammen med oss.»

Kilde:  Dominance: Fact or fiction?, skrevet av Barry Eton, (Canis forlag, 2002)

John Fisher, kjent hundetrener som har utgitt flere bøker,  understøtter Barry Eton. Han har uttalt at han ikke har tro på at hunder ser på oss som hunder, og at de derfor heller ikke konkurrerer med oss for å oppnå status, eller rang.

 

En hund er ikke en ulv – og har nå svært lite (hvis noe) til felles med ulven

Ulven har endret seg lite opp gjennom tidene, mens hunden har utviklet seg enormt mye. Vi har skapt alle former og størrelser gjennom arv og miljø. Hjernen hos hunden har også endret seg. Den tenker ikke som en ulv, fordi den ikke er en ulv. Ulver må jakte og drepe, mens en hund får alt servert på et fat.

«…hunden er en like  fjern slektning av ulven, som vi er av våre forfedre, apene.»

«i motsetning til populære oppfattelser, så har hunder rundt om i verden ingen (eller kun sjeldent) tendenser til flokkadferd.»

Kilde: Dominance: Fact or fiction?, av Barry Eaton (Canis forlag 2002)

I en ulveflokk spiser alle samtidig – alfahannen spiser ikke først

Så lenge det er nok mat til alle, vil ulveflokkens medlemmer spise samtidig. Når det er lite mat, vil valpene få først! Tispen vil prioritere å sikre valpens overlevelse, fordi hun har investert 50% av sine gener i hver valp i kullet. Her er det ikke snakk om dominans, men tilgang til ressurser.

Ville hunder lever gjerne sammen med moren sin hele livet, i en fredelig og harmonisk liten flokk.

 

En hund skjønner ikke at vi ønsker lære den noe når vi demonstrativt gir dem mat etter oss

Vår menneskeadferd er fremmed for en hund. Hvis vi for eksempel lager mye styr rundt måltider, setter maten hvor hunden kan se, men ikke røre den – fordi vi vil lære dem at de ikke er sjefen (ved å demonstrere at hunden må vente på tur) – så vil ikke hunden forstå hvorfor den ikke får maten sin. Tvert i mot kan man oppnå flere negative ting: Ventetiden kan oppmuntre hunden til å forsøke og få tak i maten sin (tigge, hoppe), eller hunden kan bli stresset fordi alle får mat utenom den selv.

Hvis de (hundene) oppnådde den ultimate toppstilling, rollen som lederhunden i husholdningen, ville de også bli ansvarlige for alt som foregår i familien. Dette innebærer også driften av husholdningen, noe som naturligvis ville være umulig i praksis.»

Kilde: Dominance: Fact or fiction?, av Barry Eton, (Canis forlag, 2002)

Er det viktig om menneske eller hund går først ut av døren?

Menneske og hund kommuniserer ikke likt som det hunder gjør seg imellom. Det er derfor svært lite sannsynlig at hunden forstår hvorfor den må vente på å gå ut (eller inn) gjennom døren. Det å la hunden gå først ut har ingenting med rangstige å gjøre. Det eneste man oppnår er eventuelt frustrasjon.

 

Lærer hunden noe av å vinne, eller tape, en drakamp med et menneske?

Ville ulver kan kjempe om et kjøttstykke, fordi de kan oppleve mangel på mat. Mangel på mat kan bety forskjell på liv eller død. Sannsynligvis vinner det sterkeste individet kampen om kjøttet.

En tam hund er helt prisgitt eier når det gjelder mat. Eieren bestemmer når hunden skal få mat, og hva den får. En tam hund trenger aldri jakte for å få ressurser.

Kan derfor kampen om en pinne, eller et leketøy, sammenlignes med ulven som kjemper for livet over kjøttstykket?

 

Lek er viktig for læring

Å leke med hunden bygger bånd, også drakamp, og gjør ikke hunden dominerende.

Man kan jo dra nytte av drakampen, og for eksempel lære hunden å dra tøy ut av vaskemaskinen – eller andre praktiske gjøremål?

 

Det handler om å forsvare en ressurs, heller enn å dominere

Har du en hund som har lagt seg i en lenestol, og som protesterer (kanskje knurrer litt) når du forsøker ta den ned fra stolen? Det er antagelig fordi hunden forsvarer en ressurs, heller enn at den er dominant. Antagelig har den ikke lært at det ikke er tillat å ligge i stolen.

Hunder har ikke evnen til å tenke «eierforhold», men de forsvarer det de har. En hund som ligger i sofaen, eller en lenestol, opplever sannsynligvis at det er belønnende å ligge der – og ønsker ikke gå ned fordi den da mister noe.

 

Trene hunden så den lærer det du vil den skal kunne

Lær hunden tidlig å forstå hva som er lov, og hva som ikke er tillat.

• Hunder liker rammer. Hvis den ikke får rammer så gjør den som den vil.
• Lag husregler: Hvis hunden får lov til å ligge i møblene, så lær hunden en «ned»- kommando. Da kan du høflig be hunden gå ned når du ikke vil den skal ligge der lenger.
• Tren på lydighet: Gode manerer er alltid en fordel, også i møte med andre mennesker og hunder. Lær hunden at det å lære er noe positivt – bruk positive treningsmetoder. Jo bedre belønning, desto mer sannsynlig er det at hunden gjentar handlingen. Hunder lærer ved assosiasjon.
• Hold deg unna kjøkkenet den første uken, deretter nærme deg gradvis. Gå i bue og vis at «nå spiser du og får være i fred». Vær deretter gjerne sammen med hunden når den spiser, men la den få albuerom – og ikke forstyrr den unødig. Respekter at den spiser. Neste skritt er å klappe den rolig og forsiktig i blant slik at den forstår at menneskelig nærvær når den spiser ikke betyr at maten forsvinner. Aldri ta bort maten mens hunden spiser! Legg gjerne litt mer (eller nytt og kanskje ekstra godt) oppi mens den spiser – da vil den assosiere din hånd med noe positivt.
• Vær vennlig og rettferdig: Det tar tid for en hund å lære. Særlig fordi vi ikke snakker «hundsk».

Hunder er meget flinke til å lære. Og de lærer ved assosiasjon. De tenker ikke abstrakt, eier ikke moral, og kan ikke flytte seg mentalt forover, eller bakover i tid. Derfor har det ingen hensikt å kommunisere til en hund vedrørende noe som har skjedd tidligere.

Vær tålmodig – det tar tid å lære

Det tar tid å lære nye ting. Vær tålmodig. Kanskje du tror at hunden har lært det – men så trenger den enda mer trening? Ikke straff hunden din når den gjør noe galt. Enhver straff er et overgrep. Sjansen er stor for at det skyldes din egen utydelighet, eller inkonsekvens.